Eddi med kronikk om frafallet i skolen
Selv om det finnes ulike utregningsmetoder, viser forskning at opp til 34,6 % (nifu step) av ungdommene våre på videregående skole står uten kompetanse bevis, slutter eller stryker. Ikke rart frafallsdebatten ruller videre. I følge tidligere arbeidsminister Viktor Normann er det billigere for det norske samfunn å ha en individuell oppfølging av barn og unge i 13 år enn hva frafallet koster samfunnet. I følge Gudmund Hernes koster frafallet det norske Samfunn 5 milliarder kroner i året. Det ropes høyt og stadig nye forslag kommer opp for å få å få frafallet ned. Nye tiltak testes på prøvekaniner. Uten at det virker. Hva er galt ? Hva kan gjøres ? Er alt Gudmund Hernes og Reform 94 sin skyld eller kanskje Kristin Clemet og Kunnskapsløftet sin skyld. Skal vi få en ny reform, den nye store ”frafallsreformen”? For noe må gjøres for å få frafallet ned !
La oss lande litt, stikke fingeren i jorden å kjenne hvor vi står og hva som er realiteten. Videregående skole er ikke obligatorisk i Norge. Vi har 10- årig obligatorisk skole, ikke 13 år som det i denne debatten kan virke som om vi har. Ca 96 % velger likevel å begynne på videregående skole. Muligens det er her feilen ligger. Kanskje det er 10 % for mye ?
Bli med meg på et tankespill: La oss si at det er 85 % som begynner på videregående ,og at det er målet vi setter oss.
Altså få ned tallet fra 96 % til 85 % . Er det mulig vi da kunne sette kreftene inn og få en bedre fungerende, inkluderende skole hvor andelen av de som stryker blir mindre og frafallet blir minimalt? De som virkelig vil ha noe ut av videregående, får mer ut av den. Vitebegjæret og nysgjerrigheten blir større og hverdagen mer spennende for de som går på skolen. Her er det nok av fagfolk som kan brilliere med gode løsninger og nye pedagogiske funn for å løfte opp skolen til det nivå vi alle ønsker det skal være. Jeg er ikke en av de som hører hjemme i denne kategori, men begriper betydningen av kunnskap.
Så har vi de ca 15 % som velger å ikke begynne på videregående. Hva kan gjøres for disse ungdommene? De må også ha et tilbud ! Et slikt alternativ blir ikke en gang diskutert. Alt handler om skolen, som om det ikke fantes kunnskap utenfor skolen.
Det første vi må gjøre er å utrydde stigmatiseringen av ungdom . La oss en gang for alle avskaffe begreper som utdanning, arbeidsledig, klient, fange, dropout osv. Og få en felles benevnelse for dette som ”PÅ VEI TIL JOBB !”. Det vil forenkle arbeidet på skolen, i NAV, i barnevern, i kriminalomsorgen, over alt. Mest av alt det vil forenkle valget for ungdommene som skal ta konsekvensene av de valg han/hun tar.
Hva kan gjøres for de 15 % som etter denne modellen velger noe annet enn videregående skole? Først :Vi må akseptere og innse at det er nok arbeidsplasser i Norge til alle. Noen arbeidshender trenger vi ut i arbeid tidligere i aldersløpet. I gamle dager ble disse plassene benevnt som ”arbeiderklassen” eller ”gründere”. Vi bør utfordre og legge til rette for at unge sammen med mer erfarne, får praksis i arbeid som sosiale entreprenørskap , gründerskap, arbeid som videre kan føre til fagbrev.
Vi bør her dra inn partene i arbeidslivet. Vi må ta arbeidsgiveren på alvor, lytte og handle. Hva skal til for å ansette ungdom? Hvordan kan dette gjøres med en startfinansiering for arbeidsgivere som forplikter seg til å ansette ungdommen når de viser seg å være produktive for bedriften? Et introduksjonskurs for alle på 4-6 uker i arbeidslivets regler, forventninger og selvtillit . Et kurs som lærer ungdommen å forstå at de er gode nok, og som lærer ungdommen viktigheten av å kunne klokken. Et kurs i praktisk solidaritet (arbeidsmoral kaller noen det). Hvor bør ansvaret for et sånt tiltak ligge ? Her står vi ovenfor det største problemet. Er det kunnskapsdepartement, arbeids departement, justisdepartement, barne- og inkluderingsdepartement, sosial- og helsedepartement, Hvem skal ha ansvaret ?
Jeg mener at dette burde ligge under samordningsdepartementet, men ser at dette departementet er noe helt annet enn det det høres ut som. Det naturlige ville være Barne- og inkluderingsdepartementet. Det har vært stille lenge fra dette derfra vedrørende disse ungdommene. Audun Lysbakken er den første statsråd som etter hva jeg har erfart har tatt dette på alvor og løftet dette opp som noe som naturlig bør ligge under hans departement. Kunnskapsministeren og arbeids- og velferdsministeren arbeider spesielt mye med dette problemet, men når det kommer på lokalt nivå ser vi at ansvaret blir skjøvet fram og tilbake mellom fylkeskommunen og NAV. Så lenge ungdommen er under videregående opplæring er de under fylket sitt ansvar. Når de skriver seg ut er det NAV, men i NAV har ungdommen sjelden opparbeidet seg rettigheter til ytelser eller tilbud. Det må her understrekes at NAV har tatt et ansvar de siste årene som egentlig ikke er deres, og det er beundringsverdig!
La departementene komme sammen og sørge for at det ikke blir kunnskapskapsdepartementet som får ansvar for de som velger å ikke gå på skole. Det ansvaret har ikke kunnskapskapsdepartementet kunnskap til å håndtere. Som jeg pleier å si ” Baker bli ved din loff ! ”. Det er enklere å gjøre noe med dette enn myndighetene ser ut til å tro. Vi får stadig nye rapporter, men konkrete reformer med alternativer til videregående skole, lar vente på seg.
Den videregående skole er en type sluse, en samfunnstilpasning som passer for de fleste, men langt fra alle. Vi trenger en konkurrerende sluse, med likeverdig status som skolegang, Den må næringslivet og fagbevegelsen og andre skolefrie krefter ta ansvar for. Et alternativ der arbeid er det sentrale, kunnskapene knyttet til fag og praksis, andre kunnskaper tilegnet ved lyst og inspirasjon. Den skolefrie slusen kan hete ”Etter Ti” og bli et synlig alternativ til videregående i det tiende obligatoriske skoleåret. I det året kan skolen tilby bevissthetstrening, sette av tid til dette og få ungdommen til å erkjenne at de etter ti skoleår må ta ansvar for sitt eget liv, og kanskje vil 15 prosent da velge ”EtterTi”. Ingen faller fra. To ulike sluser fungerer. I virkeligheten skal alle samme vei: De er på vei til jobb.
